Norwegian Version: OutRun i virkeligheten – Fra dagdrøm til virkelighet
Vel, hallo der!
Siden jeg elsker OutRun så inni helvete mye, bestemte jeg meg for å gjøre noe litt annerledes – og veldig, veldig tåpelig – på bloggen.
I bunn og grunn har jeg tatt det som kunne vært en helt vanlig dag i virkeligheten og gjort den om til et OutRun-inspirert eventyr, ved hjelp av redigerte bilder fra en av de største norske avisene. 😂
Jeg vet det er tåpelig. Jeg vet noen av dere sikkert kommer til å hate det. Og ja, det er til og med brukt litt AI her også…
Men ikke ta noe av dette seriøst. Se på det som litt god, gammeldags helgeslop, laget utelukkende for å få frem et smil. 😂
God tur! 🏎️💨🌴
Dette blir en fin dag…
Da vi våknet denne morgenen hadde vi ett mål: dra på tur, kjøre litt race, handle litt og på et eller annet vis komme oss hjem igjen – stedet vi liker å kalle GOAL.
Det dere sannsynligvis ikke visste, er at kona mi kaller meg Out, mens jeg kaller henne Run.
Vi er visstnok den perfekte match.
Vel… det folk ikke vet, er at jeg ofte skriker «RUN!», mens hun skriker «OUT!»
Sett de to sammen, så får du…
OUT… RUN! 🏎️💨😂
Tilfeldig?
Neppe.
På tur gjennom fjordene…
Å kjøre bil i Norge kan enten være et fantastisk eventyr eller et jævla mareritt.
Å kjøre Ferrari i Norge, derimot?
Det er dritgøy…
…helt til du skraper undersiden av bilen fordi veien plutselig ser ut som den overlevde et artilleriangrep under krigen og ingen har giddet å reparere den siden.
Å holde fartsgrensen er faktisk ganske enkelt mesteparten av tiden. Svingete veier, hull, humper, traktorer, tunneler og alt annet Norge bestemmer seg for å kaste etter deg sørger stort sett for det.
Men så…
Ser du den.
Den lille, vakre, perfekte rette strekningen.
Og i god gammel OutRun-tradisjon finnes det bare én ting å gjøre:
PEDALEN I BÅNN! 🏎️💨
Dessverre vet purken dette også.
I løpet av sekunder ligger de bak deg som en flue på en haug med dritt – blålys, sirener og hele det jævla sirkuset. 🚔🚨
De gjør absolutt alt for å få tak i en fartssynder.
Og plutselig har den avslappende lille handleturen vår blitt til:
OutRun: Norwegian Police Edition. 😂
Stoppet av politiet, bot og det som ser ut som en regnhatt…
Vel…
Purken tok meg.
Men det var faen ikke fordi jeg ikke prøvde.
De jaget oss gjennom to jævla fylker, mens Ferrarien gjorde akkurat det en Ferrari skal gjøre:
GÅ SOM FAEN! 🏎️💨🚔🚨
På den positive siden fikk jeg endelig testet bilen skikkelig i omtrent alle norske værforhold som eksisterer.
Tørr vei? Jepp.
Regn? Jepp.
Snø? Jepp.
Veier som så ut som de hadde blitt bombet under krigen og aldri reparert?
Absolutt.
Da politiet endelig fikk tak i oss, var Ferrarien halvfull av snø, jeg satt og gliste som en idiot, og stakkars Run var gjennomvåt, iskald og så på meg med et ansiktsuttrykk som antydet at forventet levetid hadde falt dramatisk.
Så kom boten.
En STOR en.
Politibetjenten ga den til oss.
Run så på beløpet.
Så på meg.
Så på boten igjen…
…og mistet det fullstendig.
«OUT! OUT! OUUUUUT!»
Jeg så rolig bort på henne og svarte:
«Ja, ja… Run, Run.»
Dette var tydeligvis IKKE riktig svar.
Run var sint.
Veldig sint.
Nei, glem sint.
På dette tidspunktet tror jeg ikke politiet lenger var der for å arrestere meg for råkjøring.
De var der for å beskytte meg mot kona mi.
Og så ble alt enda verre.
Run måtte nemlig betale boten.
Hvorfor?
Fordi etter all racingen, sladdingen, snøen, regnet, politisirener og to fylker med OutRun…
…innså jeg plutselig at jeg hadde glemt den jævla lommeboka hjemme.
Run snudde seg sakte mot meg.
Jeg smilte.
«Sååå… skal vi kjøre tilbake til GOAL?»
Ut fra ansiktsuttrykket hennes tror jeg egentlig jeg var på vei rett mot GAME OVER. 😂🏎️💀
Vi drar til Runs favorittsted – hytta…
Det var rett og slett bare ÉN ting igjen å gjøre.
Jeg måtte få Run i godt humør igjen.
Blomster?
Nei.
Sjokolade?
Ikke faen.
En romantisk middag?
Fuck det.
Det fantes bare én mulig løsning på en situasjon så alvorlig som dette:
TIL HYTTA VI DRAR! 🏎️💨🏔️
Jeg lovet Run at jeg skulle oppføre meg denne gangen og kjøre pent opp fjellet.
Og det gjorde jeg!
I cirka tre minutter.
Hytta vår føles som om den ligger omtrent 8000 meter over havet, et sted mellom Mount Everest og den jævla månen, men i virkeligheten ligger den rett under 1000 meter.
Men veiene der oppe…
Fantastiske.
Brede veier.
Åpne veier.
GODE VEIER!
Ikke de hullete geitestiene forkledd som bilveier vi har hjemme på Vestlandet.
Og der var vi…
Out & Run.
Ferrari.
Taket nede.
Fjellet foran oss.
Sunn fornuft forlatt cirka 20 kilometer bak oss.
Det var bare én ting å gjøre.
PEDALEN. I. FUCKINGS. BÅNN. 🏎️💨💨💨
Ingen politi.
Ingen blålys.
Ingen sirener.
Ingenting!
Jeg kjørte som aldri før.
Run, derimot, klamret seg fast for livet mens hun gjentatte ganger skrek:
«OUT! OUT! OUT!!!»
Som vanlig så jeg rolig bort på henne og svarte:
«Run, Run, Run…»
Av en eller annen merkelig grunn hjalp dette fremdeles ikke på humøret hennes.
Så nærmet vi oss endelig hytta…
Og da så jeg dem.
En AMBULANSE OG TO JÆVLA POLITIBILER parkert utenfor hytta vår. 🚑🚔🚔
Hjernen min gikk umiddelbart i katastrofemodus.
DE HAR FUNNET OSS!
Hvordan i helvete visste de at vi skulle hit?!
Hadde de fulgt etter oss?
Var det et helikopter?
Veisperring?
Hadde Run tystet på meg?
Det var ikke tid til å tenke.
Akkurat idet vi svingte inn på den støvete grusveien opp mot hytta, gjorde jeg det eneste logiske enhver ansvarlig Ferrari-eier ville gjort når han ser to politibiler utenfor bestemmelsesstedet sitt…
JEG GA FULL GASS.
Ferrarien skjøt fremover og kastet sand, stein, støv og omtrent seks tonn norsk fjellgrus bak oss.
Run skrek:
«OUT!!!»
Jeg skrek:
«RUN!!!»
Og plutselig ga alt perfekt mening.
De ville ha pengene mine.
De ville ha førerkortet mitt.
De ville sikkert ha Ferrarien.
De ville kanskje til og med ha sjela mi.
Og slik denne dagen hadde utviklet seg…
DE JÆVLENE VILLE SIKKERT HA MIN ELSKEDE RUN OGSÅ! 😂🏎️💨🚔🚑
Det var faen ikke snakk om at de skulle få Run.
Lommeboka, derimot?
Den kunne de få.
Den lå fremdeles hjemme uansett.
Bensin koster mer per liter enn Run bruker på kjøpesenteret…
Run var borte.
Fullstendig.
Forsvunnet.
Sporet var borte.
Hun hadde sannsynligvis flyktet fra landet, byttet navn og gått inn i vitnebeskyttelsesprogrammet etter å ha tilbrakt en hel dag i Ferrari sammen med meg.
Men jeg hadde et litt større problem…
JEG TRENGER BENSIN.
Og som dere kanskje husker, lå den jævla lommeboka mi fortsatt trygt hjemme.
Ingen Run.
Ingen lommebok.
Ingen bensin.
Ingen jævla mulighet til å komme meg hjem.
Det fantes bare ett menneske igjen på denne planeten som kunne redde meg.
MAMMA.
Jeg er tross alt fortsatt mammas gullgutt. ❤️
Dessverre var det, som vanlig, vanskeligere å få tak i mamma enn å kontakte Den internasjonale romstasjonen.
Jeg prøvde alt.
Telefon.
Flere telefoner.
Roping.
Røyksignaler.
Jeg vurderte et øyeblikk å sette fyr på Ferrarien og håpe at hun kunne se røyken hjemmefra.
Ingenting fungerte.
Så som et siste desperat forsøk sendte jeg en SMS.
SVAR UMIDDELBART.
Selvfølgelig.
Jeg forklarte situasjonen rolig og ansvarlig:
«Hei mamma. Jeg trenger cirka en halv million kroner for å fylle Ferrarien så jeg kommer meg hjem.»
Hun var tydeligvis i et usedvanlig godt humør den dagen – Gud alene vet hvorfor – for noen øyeblikk senere…
600 000 KRONER sto på konto.
Sammen med meldingen:
«Kjøp deg noe mat på vei hjem også, men husk at du ikke må bruke alt på snop og øl.»
Jeg er en voksen mann som kjører rundt i Norge i en Ferrari, på flukt fra politiet, kona mi har tydeligvis forlatt meg et eller annet sted på fjellet…
…og mamma er fortsatt bekymret for at jeg skal bruke alle lommepengene mine på snop og øl.
Greit nok.
Hun kjenner meg godt.
Så der sto jeg på bensinstasjonen.
Alene.
Forlatt.
Ettersøkt av halve den norske politistyrken.
600 000 kroner rikere.
Og med akkurat nok penger til omtrent én full tank, en pølse og tre seigmenn.
Men det var én enormt positiv ting…
Mamma spurte aldri hvor Run var.
Takk faen for det.
For akkurat nå…
HADDE JEG ABSOLUTT INGEN FUCKINGS ANELSE. 😂🏎️⛽💸
Jeg dro for å kjøpe mat – og et håndbrekk…
Med full tank på Ferrarien og mammas nødpenger brennende på konto var jeg klar for det dyreste menneskeheten kjenner til.
Nei, ikke Ferrari-service.
Nei, ikke fartsbøter.
Noe langt, LANGT verre…
DEN NORSKE MATBUTIKKEN. 💸💀
Jeg løp inn, tok en handlevogn og begynte umiddelbart å fylle den med alle de viktigste matvaregruppene.
Snop.
Øl.
Mer snop.
Mer øl.
Dere vet…
ordentlig ernæring.
Alt gikk overraskende bra helt til jeg kom til meierihyllen og tok den økonomisk katastrofale beslutningen om å kjøpe én kartong melk.
BIP.
Og der var det gjort.
Budsjettet sprengt.
Jeg begynte trist å trille vogna mot de jævla selvbetjeningskassene da plutselig…
DUNK!
KRAAAAAASJ!!!
Glass knuste.
Folk skrek.
En alarm begynte å ule.
Noen ropte.
Fullstendig kaos.
Min første tanke var:
«Takk Gud. Endelig er det noen andre som har en verre dag enn meg.»
Så nærmet jeg meg kassene…
Og der sto den.
MIN JÆVLA FERRARI.
Tydeligvis hadde stakkaren blitt lei av å vente utenfor og bestemt seg for å komme inn og hjelpe pappa med dagligvarene.
Gjennom det jævla vinduet.
WTF, MANN?!
Jeg stirret på Ferrarien.
Ferrarien stirret tilbake.
Vel…
Frontlyktene gjorde det.
Så slo det meg.
HÅNDBREKKET.
Jeg hadde glemt det jævla håndbrekket.
Igjen hørte jeg sirener i det fjerne.
🚔🚨🚔🚨🚔
Selvfølgelig kom politiet.
Og naturligvis kjente de på dette tidspunktet både meg og bilen på fornavn.
En politimann gikk gjennom den knuste inngangen, så på Ferrarien, så på meg og sukket:
«Ferrari… Out…»
Jeg fikk panikk.
Jeg ante ikke hva jeg skulle si.
Jeg pekte på bilen.
«Ferrari!»
Så pekte jeg på ham.
«Politi!»
Og av grunner selv ikke jeg forstår, sto jeg der og stammet:
«Ferrari… politi… Ferrari… håndbrekk… melk… øl… snop…»
Det ble helt stille.
Politimannen så på meg.
Jeg så på politimannen.
Ferrarien sto halvveis inne i matbutikken.
Og handlevogna mi inneholdt nok sukker og alkohol til å holde en liten norsk bygd gående gjennom hele jula.
Så skjedde noe helt utrolig.
For første jævla gang i dag…
TRODDE POLITIET PÅ MEG.
Det var et uhell.
Jeg hadde glemt håndbrekket.
Jeg trengte mat.
Og tydeligvis ble øl og snop nå regnet som formildende omstendigheter.
Endelig!
En politimann som forsto meg. 😂
Nå måtte jeg bare finne Run, få Ferrarien ut av butikken og på en eller annen måte forklare mamma hvorfor jeg trengte enda 60 000 kroner til melk.
Jeg bestemte meg for å ta med en gravemaskin…
I det sekundet jeg kom ut av matbutikken startet jakten på Run.
Jeg lette overalt.
Bak butikken.
Rundt bensinstasjonen.
Oppover veien.
Nedover veien.
Under et par mistenkelige busker.
Ingenting.
HVOR I HELVETE VAR RUN?!
Så begynte jeg å tenke…
Etter alt som hadde skjedd denne dagen – råkjøringen, politijakten, boten, snøen, regnet, hytta, ambulansen, mer politi, mamma, bensinstasjonen og til slutt en Ferrari som kjørte gjennom en jævla matbutikk – fantes det egentlig bare én logisk forklaring.
Run hadde bestemt seg for å krype under en stein og bli der til livet var normalt igjen.
Forståelig nok.
Problemet var å finne riktig stein.
Heldigvis er jeg en god ektemann.
Og enhver god ektemann vet hvilken stein som er konas favorittstein.
Det var bare ett lite problem.
Den var jævlig stor.
Heldigvis var Ferrarien allerede reparert etter det lille handleturseventyret.
Dere lurer sikkert på hva det koster å reparere en Ferrari etter at den har kjørt gjennom et supermarked.
Tydeligvis…
ÉN BOKS WD-40 OG EN VINDUSKLUT.
Begge deler lå praktisk nok i Ferrari-servicepakken i hanskerommet.
Italiensk ingeniørkunst, baby! 🇮🇹🏎️
To spray med WD-40, en rask tørk med kluten…
…og bilen så faen meg splitter ny ut.
Med Ferrarien fikset dro jeg ned til den lokale Handy Manny-butikken, for jeg trengte noe litt større enn en jekk for å løfte Runs stein.
En gravemaskin.
Jeg gikk inn i butikken og fikk umiddelbart øye på en fyr som het Ronny, som gjemte seg bak disken.
Jeg aner ikke hvorfor han gjemte seg for meg.
Folk hadde gjort det ganske mye denne dagen.
Uansett var Ronny utrolig hjelpsom og lot meg låne en gravemaskin.
Og det beste?
DET KOSTET INGENTING!
Endelig!
Noe i Norge som ikke krevde at mamma overførte ytterligere 60 000 kroner.
Så naturligvis koblet jeg en massiv tilhenger med en gravemaskin på bak den nylig WD-40-reparerte Ferrarien.
For tydeligvis er det dette Ferrarier egentlig er laget for.
🏎️━━🚜
Og av gårde bar det.
Ferrari foran.
Gravemaskin bak.
Snop og øl trygt sikret.
Ikke én eneste fornuftig avgjørelse i sikte.
Til slutt kom jeg frem til Runs favorittstein.
Jeg lastet av gravemaskinen, startet den og løftet forsiktig den enorme steinen…
Og der lå hun faen meg.
RUN.
Sammenkrøpet under steinen.
Jeg visste det!
Hun så på meg.
Jeg så på henne.
Hun så på Ferrarien.
Så på gravemaskinen.
Så tilbake på meg.
Jeg kunne se at hun hadde spørsmål.
Jeg bestemte meg for at dette sannsynligvis ikke var det beste tidspunktet å svare på dem.
Så jeg plukket henne opp, satte henne trygt tilbake i Ferrarien, pekte bestemt på passasjersetet og sa:
«BLI, RUN! BLI!»
Run stirret på meg i total stillhet.
Og for første gang hele dagen…
…skrek hun ikke OUT!
Fremgang. 😂
Hver gang jeg har det travelt havner jeg i trøbbel…
Endelig var vi tilbake på veien.
Run satt trygt fastspent i passasjersetet, og etter alt jeg hadde utsatt den stakkars kvinnen for, ga jeg henne et løfte:
«Nå skal jeg kjøre pent. Vi kjører rett hjem.»
Ingen racing.
Ingen politi.
Ingen gravemaskiner.
Ingen supermarkeder.
Ingen steiner.
Bare hjem.
Og når vi kom hjem?
Fantastisk, vidunderlig sex, etterfulgt av snop og øl på sofaen.
Helvete heller, jeg følte meg så romantisk at jeg kanskje til og med skulle la Run velge en romantisk film etterpå.
Altså:
den perfekte avslutningen på den perfekte dagen.
Det var bare ett bitte lite problem…
Vi kom oss faen ikke hjem.
Bensinprisene hadde skutt i været, og tydeligvis hadde halve Norge bestemt seg for at nok var nok.
I det stadig mer tvilsomme universet til Out & Run hadde hele landet tydeligvis bestemt seg for å løse problemet ved å sette seg i bilene sine og blokkere samtlige norske veier. 😂
Og dermed startet det som skulle bli vår tre dager lange hjemreise.
Norske veier er ikke akkurat kjent for å oppmuntre til Ferrari-hastigheter i utgangspunktet.
Men 3 KM/T?!
Ferrarien min forstår ikke engang 3 km/t.
Jeg tror faktisk det teknisk sett regnes som parkering i Italia.
Overalt vi så var det biler.
Biler foran oss.
Biler bak oss.
Biler ved siden av oss.
Biler så langt det jævla øyet kunne se.
Hele landet var ute og protesterte fra komforten av sine egne biler, mens de samtidig brant opp bensinen de protesterte mot at de måtte kjøpe.
Timene gikk.
Så en dag.
Så enda en dag.
Sivilisasjonen begynte sakte å bryte sammen rundt oss.
Vi passerte forlatte biler.
Havarerte biler.
Folk vandret mellom kjørefeltene som statister fra The Walking Dead.
Jeg er ganske sikker på at vi til og med passerte noen stakkars jævler som hadde sultet i hjel en gang rundt dag to.
Sannsynligvis elbileiere som ikke fant en lader.
I mellomtiden var den vakre Ferrari-cabrioleten vår sakte i ferd med å bli et mobilt gasskammer.
Taket var nede.
Tusenvis av biler sto rundt oss.
Og hver eneste en så ut til å pumpe eksosen sin direkte inn i trynet vårt.
Det vakre røde interiøret?
SVART.
Ansiktet mitt?
SVART.
Run?
SVART.
Selv det jævla snopet begynte å smake diesel.
Jeg så meg rundt i det tidligere plettfrie Ferrari-interiøret og holdt på å begynne å gråte.
Run så på meg.
Jeg så på Run.
Hun sa stille:
«Out…»
For én gangs skyld svarte jeg ikke Run.
Jeg bare stirret på dashbordet og hvisket:
«Se hva de jævlene har gjort med Ferrarien min…»
Tre dager tidligere hadde jeg lovet Run sex, snop, øl og en romantisk film.
I dette tempoet kom vi til å trenge en dusj, oksygen og jævla parterapi når vi endelig kom hjem. 😂🏎️💨
Hjemme igjen – GOAL, som vi kaller det…
Jeg aner virkelig ikke hvem som bestemte seg for å kalle hjemmet vårt GOAL, men jeg mistenker at det kan ha noe å gjøre med det enorme jævla GOAL-banneret som henger utenfor huset.
Jeg er ikke helt sikker.
Run er heller ikke sikker.
På dette tidspunktet hadde ingen av oss energi igjen til å stille spørsmål ved noe som helst.
Uansett…
VI VAR NESTEN HJEMME!
Trafikken forsvant endelig, veiene åpnet seg og sola dukket plutselig frem bak de norske fjellene.
Vakkert.
Lukten av frisk fjelluft fylte lungene våre.
Juletrær.
Reinsdyrbæsj.
Et lite hint av Ferrari-eksos.
Ahhhhh… den umiskjennelige lukten av GOAL.
Så rundet vi den siste svingen og oppdaget noe litt merkelig.
Det var folk overalt.
Utenfor huset vårt.
Hva i helvete?
Folk jublet og klappet.
Politiet var der igjen, men denne gangen holdt ikke en av politimennene en fartsmåler…
Han holdt et RUTETE FLAGG!
🏁
HVA I HELVETE VAR DET SOM FOREGIKK?!
Folk jublet.
Folk tok bilder.
Det var til og med halvnakne damer som vinket til oss, noe jeg personlig syntes var en fantastisk detalj ved hele feiringen.
Run var ikke enig.
Run var dritforbanna.
Jeg så umiddelbart rett frem.
«Øynene på veien, Out. Øynene på den jævla veien.»
Vi krysset linja.
GOAL!
Jeg parkerte Ferrarien og steg ut, bare for å bli møtt av en fyr som kom bort og overrakte meg et helt enormt trofé.
🏆
For hva?
JEG HAR IKKE PEILING.
Kanskje det var for å ha overlevd turen.
Kanskje det var for politijakten.
Kanskje det var for å ha kjørt en Ferrari gjennom en matbutikk.
Kanskje det var for å ha slept en gravemaskin med en italiensk sportsbil.
Eller kanskje det rett og slett var for å ha klart å få Run hjem uten at hun drepte meg.
Samme det.
EN SEIER ER EN SEIER.
Vi fikk kake, gratulasjoner og noen ganske bestemte råd om at vi sannsynligvis burde holde oss innendørs en stund.
Et par uker, sa de.
Muligens måneder.
Kanskje til og med år.
Alt jeg egentlig forsto var at ingen ønsket å se Out & Run på norske veier igjen med det første.
Og det var det.
For en helt jævla perfekt tur.
10/10.
Ville absolutt gjort det igjen.
Faktisk tror jeg vi skal prøve alle fem rutene hjem neste gang og se hva som skjer.
Men først er det én viktig oppgradering Ferrarien trenger…
DET JÆVLA STEREOANLEGGET!
For tydeligvis finnes det noen obskure små låter jeg aldri har hørt før som kanskje passer perfekt til neste biltur.
Noe som heter…
MAGICAL SOUND SHOWER.
SPLASH WAVE.
Og kanskje, mens vi freser gjennom det norske landskapet med taket nede, Run skriker «OUT!», jeg skriker «RUN!», og halve den norske politistyrken ligger bak oss…
…kan vi til og med nyte litt…
PASSING BREEZE. 🌴🏎️💨
Vent litt…
Out…
Run…
OUTRUN?!
HOLY SHIT.
Jeg tror endelig jeg skjønner hva hele denne turen egentlig handlet om.
🏁 GOAL! 🏁
TAKK FOR AT DU TOK DEG TID…
…og husk:
IKKE GLEM DET JÆVLA HÅNDBREKKET. 😂